John Algeo
(Foredrag på årsmøtet, Adyar, 26. desember 2002)
Historiske tradisjoner over hele verden antyder ar vi lever i en dårlig tidsalder. Hindu tradisjon sier at vi lever i kali yuga. Gresk tradisjon sier at vi lever i jernalderen. Kinesisk tradisjon sier Confusius levde i perioden krigende stater (og det virker som vi er der enda). Jødisk tradisjon sier at vi er i tidsalderen med ødeleggelsen av tempelet og det store diaspora. Kristen tradisjon sier vi er i interregnum mellom Kristi første og andre komme og går mot Amargeddon. Alle disse tradisjonene hevder at vi er i en tid hvor ting forandrer seg til det verre.
Verden vi lever i forandrer seg ganske sikkert, og den synes å være på randen av en ny, større overgang. Jeg fastslår dette med en viss engstelse, for det høres apokalyptisk – som de altfor hyppige profetiene om at California glir ut i Stillehavet, eller at Atlantis stiger opp av havet, eller dommedag. Likevel, trass i den advarende tibakeholdenhet som millennium og apokalyptisk stemning burde inspirere til, virker det som det skjer forandringer som gir varsel om en større revolusjon i livet på denne planeten. Og den trenger slett ikke være dårlig.
I Den Hemmelige Lære, forutså H.P.Blavatsky forandringene som er over oss. I introduksjonskapitlet til det arbeidet skrev hun:
Om cirka ni år fra nå(det vil si omkring 1897), vil den første syklus i kali yuga ta slutt. Og da vil den fullføres, den siste profetien den boken (det første bindet i den profetiske nedtegnelse for den svarte tidsalder) inneholder. Vi trenger ikke lenger vente, og mange av oss vil se frembruddet av en ny syklus, og ved slutten av den er det ikke få konti som vil være opp og avgjort mellom rasene.(1:xliv)
Vi er ganske visst i en tid da ikke så få konti blir gjort opp. Men konti må gjøres opp før en ny side kan åpnes. Og, sier HPB, ’mange av oss vil se frembruddet av den nye syklusen’. Skjønt, som Kipling sier om Mandalay, gryet steg opp som torden, er den tordenen en lang, sein rulling,
Og den strekker seg over en uhyre lang periode i vår tidsfølelse. Så du og jeg kan fremdeles ’se frembruddet’ av en ny dag. Hvis vi ser tilbake på menneskenes historie, kan vi se et mønster i fortiden som hendelser i våre dager synes å kopiere.
Vitenskapen trodde tidligere at evolusjonen – enten den var geologisk, biologisk, eller menneskelig sosial evolusjon – foregår gradvis med små steg. Et nyere syn er at evolusjonen går framover med plutselige utbrudd. I følge dette synet er ting relativt stabilt i en tid, bare med små endringer, og så plutselig (skjønt ’plutselig i geologisk betydning kan være veldig lang tid i vanlig talemåte – men relativt plutselig, som Kiplings rullende torden), oppstår det en endring som voldsomt endrer den gamle lilstand og introduserer en ny stabilitet, som igjen varer en lang stund til en ny ’plutselig’ forandring endrer den. Dette synet på evolusjonær forandring er kjent som ’likevekts avbrudd’. Det er ikke ulikt hindu- og teosofisynet om yugaene.
Vi kan se likevekts avbrudd ikke bare i Jordens skiftende geologiske konturer og i de biologiske mutasjonene til de artene som bor på den, men også i den historiske utviklingen av menneskets kulturer. Ser vi tilbake på menneskets historie og forhistorie, kan vi se for oss en tid da menneskearten ikke hadde språk og derfor ikke evne til å kommunisere som vi gjør. (De kunne sikkert kommunisere på andre måter, fysisk og kanskje ikke-fysisk, men uten de definerende karakteristika som menneskelig tale utgjør, ville de ikke ha vært menneskelige slik som vi definerer menneskeheten.) Så ’plutselig’, og kanskje bare en gang i evolusjonen av vår art, oppsto det en endring som tillot menneskets sinn og hjerne å motta, å bruke, å lagre, å tolke, og å sende videre visse signaler som vi samlet kaller språk. Teosofisk tradisjon sier at den forandringen hendte for atten millioner år siden, skjønt de fleste lingvister og utviklingsbiologer vil datere det mye nærmere. Det er likevel alminnelig enighet om at utviklingen av evnen til å bruke språk var et skille i likevekten i den menneskelige eksistens. Etter at vi lærte å snakke, ble livet aldri det samme igjen.
Et annet slikt avbrudd kom da det tidlige mennesket sluttet med å stole på jakt og innsamling som sitt viktigste fødegrunnlag, og begynte med fe og jordbruk i stedet. Dyrking av jorden omgjorde våre forfedre fra vandrere, om ikke akkurat uten mønster, til bofaste innbyggere i egne samfunn. De måtte så, ta seg av plantene, høste inn avlingene, og lagre maten i kalde eller tørre perioder. Resultatet var framveksten av landsbyer og byer, med alle tilhørende sider ved fast samfunnsliv, og også utviklingen av kalendere, oppfinnelser av nye redskaper, temming av dyr, og så videre. Etter at vi slo oss ned i byer ble livet aldri det samme igjen.
Enda et brudd i menneskets likevekt var oppfinnelsen av skrivekunsten. Vi tar skrivingen til de grader som en selvfølge at det er vanskelig for oss å forstå hvilken revolusjonær utvikling den var. Skriving er en slags ’ytre hukommelse’, for å bruke dataspråket. Den tillater oss å lagre informasjon i større mengder og med større troverdighet enn det som er lagret i den menneskelige hjerne. Den gir også ’tidsbinding’, det vil si, den forbinder det nåværende med fortiden og framtiden. På det ordinære plan gjør den det mulig å ha oversikt over handelstransaksjoner, skatter, og andre styrende funksjoner. Slik fostrer skrivingen utviklingen av storbysamfunn, nasjoner, imperier, handel og sivilisasjoner. Etter at vi lærte å skrive, ble livet aldri det samme igjen.
Intellektuelle og åndelige hendelser må også regnes med, slikt som ’øksealderen’ omkring 6.århundre f.kr., da Confusius levde i Kina, Buddha i India, en av Zoroastrene i Persia, Deutero-Isaiah hos jødene i Babylon, og Pytagoras i Krotona. Filosofen Karl Jaspers har plassert denne perioden som et vendepunkt da menneskene søkte nye veier for å få direkte kontakt med den ultimate åndelige virkelighet bakenfor manifesterte fenomener, og da den åndelige impuls som fremdeles gir energi til tanke og streben, kom inn i verden.
I en nylig utkommet bok tar professor ved Binghamton universitet professor David Sloan Wilson for seg religionens betydning for utviklingen. I Darwins katedral: Evolusjon, religion, og samfunnet (University of Chicago Press,2002), hevder Wilson at samfunnet kan sees som en organisme underlagt Darwins lov om naturlig utvelgelse og at moralitet og religion er kulturelt utviklete tilpassinger som gjør grupper av mennesker i stand til å arbeide som enkelte enheter heller enn som vesensforskjellige samlinger av isolerte individer. Religion, sier han, lar oss oppnå kollektivt det vi ikke kunne oppnå alene.
Wilsons argument har interessante teosofiske paralleller. Teosofisk sett går den første fase av evolusjonen (kalt involusjon) mot en økende fragmentering av vår åndelige forbindelse , som gruppe- sjeler deler seg i stadig mindre deler, til et stadium av menneskelig individualisering er nådd. På det stadiet finnes maksimum av åndelig fragmentering og isolasjon. Deretter fremmer evolusjonen ny sammenføring av de atskilte menneskelige bevissthetsenhetene til en ny enhet, der individualiteten ikke er mistet, men blir herdet ved en økende oppmerksomhet på vår underliggende enhet. Wilson foreslår at religion er en utviklende tilpassing som fremmer en slik enhet. Hvis han har rett, vil utviklingen i det sjette århundre f.kr., av en ny slags religiøs orientering, være et meget viktig skille i evolusjonen. Etter at vi lærte å se bakenfor her og nå, ble livet aldri det samme igjen.
Andre slike skiller i menneskets historie kan utvilsomt finnes, men disse fire – utviklingen av språk, jordbruk, skrift og åndelig syn – er større endringer som uavvendelig endret menneskets liv og historie. Er der en liknende endring underveis nå, til og med i vår levetid? Det er veldig vanskelig å bedømme spor av forandringer når en står mitt oppe i dem, men der er holdepunkter vi kan være oppmerksomme på.
Forandring, av et eller annet slag, er universell, det lærte både Buddha og Heraklit; og i hver tidsalder har folk utvilsomt tenkt at de levde i en tid med alvorlige endringer. For noen år siden hadde NewYorker magasin en karikaturtegning der Adam og Eva ble drevet ut fra Eden av en engel med et flammende sverd, og idet de går bort fra Paradis, sier Adam til Eva: ’Kjære deg, vi lever i en forandringens tidsalder.’ Poenget i tegningen var at hele livet er foranderlig. Det er sant, men ikke alle forandringer er av samme intensitet, eller har konsekvenser som er like store.
Trass i vanskeligheten med å bedømme betydningen av endringer omkring oss i vår egen tid, er der klare tegn på at visse løpende hendelser vil få store, varige, og radikale konsekvenser. Så vår egen tidsalder kan vel bli enda et avbrudd i likevekten i menneskets evolusjon. Den kan være en tid da vi kan ’se frembruddet’. Hva er disse tegnene? Mange av dem er teknologiske utviklinger med gjennomgripende sosiale og åndelige virkninger.
En slik utvikling er i transporten. Inntil for et og et halvt århundre siden, gikk all transport mest til fots; på hesteryggen, med esler, kameler, eller liknende; i kjerrer dradd av trekkdyr; eller på skip drevet av seil eller årer. Slike transportmidler hadde eksistert i tusener av år i en sterk og likevektig utvikling. Men i den senere tid har vi sett oppfinnelsen av jernbanen, bilen, flyet og romfartøyer. Det er nå mulig å reise lenger og fortere enn våre forfedre ville ha drømt om var mulig – ja til å med å sette foten på månen og sende ubemannede fartøyer til å utforske de andre planetene i vårt solsystem. En effekt av denne forandringen er å sende folk over hele kloden fra en kultur til en annen lett, fort, og ofte. Så nylig som for vel hundre år siden, tok det Henry Olcott og Helena Blavatsky omtrent seks uker med damp- båt fra New York til Bombay. I dag tar den samme turen femten timer med fly. I dag reiser vanlige folk sekstisju ganger fortere enn de gjorde for hundre år siden. Resultatet er at flere folk fra forskjellige deler av verden kommer sammen oftere.
En annen utvikling har kommet innen kommunikasjon. Før det nittende århundre, var kommunikasjon over en avstand først og fremst skrevne beskjeder overbrakt av et av de tilgjengelige transportmidlene. Men tidlig på nittenhundretallet kom telegrafen, telefonen, radioen, televisjonen, og i det aller siste, internett. I Olcotts og Blavatskys dager, tok det like lang tid for et brev fra Bombay til New York som det gjorde for grunnleggerne å reise mellom disse to havnene med skip. I dag kan en e-post sendes nesten øyeblikkelig. Den større letthet, fart og besparelse i kommunikasjonen over hele verden, har overgått transportsektoren mange ganger.
Folk på den ene siden av Jorden kan nå kommunisere med de på den andre siden fritt og hurtig – og de gjør det oftere og oftere. I 1993, da jeg ble valgt til president i den amerikanske seksjonen av Teosofisk Samfunn, hadde det verdensomspennende nettet vel 50 brukere; i fjor talte de mer enn 350 000 000 brukere, et tall som utvilsomt fortsetter å øke med nesten 40 millioner i året. En slikt økende kommunikasjons- mulighet bringer også folk fra forskjellige kulturer sammen. Kulturene vises til hverandre og former et levende samfunn, knyttet sammen av bånd av elektriske impulser.
Internett har også et annen fremtredende karakteristisk trekk: det er praktisk talt umulig å kontrollere. Den ukontrollerbare egenskapen til internett betyr at en tyrann har liten mulighet til å blokkere kommunikasjonen gjennom det, og derfor blir det et viktig redskap for å øke friheten verden rundt. I år 2000 hadde en halv million Iranere adgang til internett; to år seinere, i 2002 hadde antallet økt mer enn tre ganger, og det ventes å ha økt ti ganger innen 2007. Og det er spesielt de unge i middelklassen som er mest misfornøyde med guddommelig diktatur, som skaffer seg adgang til en større verden med internett og slik får tak i demokratiske ideer (New York Times Magazine, 1 sept. 2002, 45/1).
På den andre siden, den samme mangelen på kontroll betyr at en uhorvelig mengde dumheter, falskheter, og ondskap kan bli spredt, noe som krever utvikling av skjelneevne hos brukerne av e-post og det verdensomspennende nettet. Den amerikanske forfatteren Ursula LeGuin har en aforisme i En trollmann fra verdenshave t som er relevant her, hun skriver, ’Å tenne et lys er å kaste skygge’. Enhver progressiv utvikling har sin mørke side. Hvis informasjon kan spres hurtig, så kan dårlig informasjon det også. Hvis fly kan ta oss fra New York til Bombay, så kan det også ta med terrorister fra Midt Østen til New York, Washington, Pennsylvania, og andre steder i verden, og de flyene kan omgjøres til offensive våpen mot uskyldige mennesker.
Men, hvis den økete informasjonen via internett fører med seg ukontrollerbar spredning av dårlig informasjon, og hvis økt transport fører med seg innblanding av onde krefter i vår midte, vil det igjen i sin tur kreve større skjelneevne hos internettbrukere, og hos reisende. Og skjelneevne er den første kvalifikasjonen for å trø inn på Veien. Slik er mørket flankert av lys og potensialet for mer lys.
Der er tydeligvis andre nyvinninger, både positive og negative, som kan anføres som avbrudd i vår tilstand av likevekt. Til sammen antyder de at en større forandring i samfunnet er på vei eller snart vil bli tvunget på oss, mens vi er vitne til ’frembruddet av en ny dag’. Slike nyvinninger inkluderer fremkomsten av global økonomi; vitenskapelige fremskritt spesielt i biologi og medisin, inkludert sammensetningen av det menneskelige gen og utviklingen av terapeutisk kloning; helsekrise, inkludert AIDS epidemien; fremkomsten av demokrati omkring i verden; befolkningseksplosjonen; utnyttingen av miljøet; og global oppvarming.
Forskjellige forfattere har lagt merke til denne utviklingen og foreslått at vår egen tid er en større forandring i menneskenes historie. For eksempel, foreslår Francis Fukuyama nylig i sin studie Slutten på historien og det siste mennesket ,(1992), at med kommunismens fall i 1989, har Vestens liberale demokrati, velferdsstaten, og markedsøkonomien blitt ’den endelige form for menneskelig styresett’. På den andre siden sier S. P. Huntington om det samme i The Clash of Civilisations and the remaking of World Order (1996), at vi har åtte nåværende verdenssivilisasjoner – den afrikanske, hinduistiske, islamske, japanske, latin amerikanske, ortodokse, sinitiske og den vestlige – og fremfører at den vestlige sivilisasjon, med den amerikanske som sin hovedeksponent, er i en tilstand av forfall, spesielt truet av sinitiske og islamske kulturer. Om ett av disse motsatte syn er riktig eller ikke, så beviser de at vi er i en omveltningens tidsalder.
Selv i en meget trangere betydning enn global kultur, er der en følelse av at en større forandring er på vei. Philip Jenkins, professor i historie og forfatter av boken, The next Christendom (2002), venter en radikal reformasjon hos de kristne. Han skriver, ’det tjuende århundre vil nesten sikkert bli sett av fremtidige historikere som et århundre der religion erstattet ideologi som den viktigste livgivende og destruktive kraft i menneskelige forhold, og vil lede holdninger til politisk frihet og forpliktelser, forestilling om nasjonalitet, og ,selvfølgelig, konflikter og kriger’ (Atlantic Monthly, October 2002, 54) – et syn som minner om det Mester KH, hevdet da han sa at ’ hovedårsaken til nesten to tredeler av ondene som forfølger menneskeheten… er religion i en hvilken som helst form og i en hvilken som helst nasjon’(Mahatma Letters, chron. 88, 3rd ed. 10). Jenkins forutser spesielt en økende splittelse mellom den nordlige halvkule, eller den liberale, og den sørlige eller konservative kristendom, noe som fører til et voldsomt brudd og oppretting av kristne sekter med konsekvenser som overgår reformasjonen i det 16.århundre. Men selv uten å anføre andre slike utviklinger og forslag, er det tydelig at visse aspekter av livet i vår samtid har endret seg radikalt fra den normen som hadde makten i tusener av år i fortiden. Men det er også tydelig at visse aspekter av menneskelig oppførsel ikke har endret seg i det hele tatt. På den ene siden skrev Mester KH (Mahatma Letters, chron. 18, 3rd ed. 9):
…vi vil fortsette med vårt periodiske arbeid; vi vil ikke tillate oss selv å bli avledet fra våre filantropiske forsøk før den dag da grunnlaget til et nytt tankens kontinent er så støtt bygget at ingen opposisjon av større betydning, finnes.
På den andre siden skrev HPB i The Key to Theosophy (231):
Å søke politiske reformer før vi har fått en reform i menneskets natur,
Er som å helle ny vin på gamle flasker… Ingen varig politisk reform kan noensinne oppnås med de samme selviske folkene i ledelsen som i gamle dager.
Teknologisk sett lever vi på et nytt kontinent, men vi som bruker teknologien er fremdeles de samme gamle flaskene. Og det våre flasker inneholder er den samme gamle vinen av fordommer, selviskhet, vold, og likegyldighet.
Hva har alt dette med teosofi og Teosofisk Samfunn å gjøre?
Teosofisk Samfunn er, i virkeligheten også en av de andre forandringene som har brutt den kulturelle og åndelige likevekten. Mahachohan sa: ’Teosofisk Samfunn ble valgt som hjørnesteinen, grunnlaget til de framtidige religioner hos menneskeheten.’ Det er verd å merke seg at han ikke sa ’teosofien’ var valgt til dette, men ’Teosofisk Samfunn’. Teosofi er en læresamling, en doktrine. Teosofisk Samfunn er en samling mennesker, et samfunn definert av sine formål.
Det som utviklingen i transport, kommunikasjon og Teosofisk Samfunn har til felles er at det bringer mennesker sammen. Vi lever i det den amerikanske presidenten Bill Clinton og andre har kalt en tidsalder med globalisering og gjensidig avhengighet. Vi lever, for første gang i historien, virkelig i en verden. Og vi er vitne til utviklingen av en global kultur for den verden. En slik utvikling kan ikke finne sted uten smerte og strev, for gamle flasker inneholder ikke uten videre ny vin.
Moderne transport bringer folk sammen fysisk sett; moderne kommunikasjon bringer dem sammen gjennom informasjon og verbalt samkvem; Teosofisk Samfunn har som sitt første formål å forme en kjerne av universelt brorskap, og som sitt andre formål oppmuntringen til kulturell utveksling. Begge disse formålene vil bringe folk sammen. Derfor, hvis vi i virkeligheten lever i en tidsalder med avbrudd som skiller en gammel atskilt verden fra en ny forent verden, så er Teosofisk Samfunn klart en del av avbruddet.
Teosofi kan også gi råd om hvordan man skal forandre gamle flasker til beholdere som passer til et nytt tankekontinent. For dets tredje formål er relevant for den større forandring vår menneskelige verden gjennomgår. Vi er vitne til frembruddet av en ny verden – et nytt kontinent – men vi er fremdeles de samme gamle menneskene som befolket verden – de samme gamle flaskene med fordommer, likegyldighet, egoisme, grådighet, antagonisme, og frykt. Teosofisk Samfunns tredje formål oppfordrer til en undersøkelse av de latente krefter i oss. Hvis vi forstår verden omkring oss og utvikler våre egne latente krefter til forståelse og medfølelse, vil vi bli forandret til nye beholdere for den visdom som trengs for å danne det nye tankekontinent – vi vil bli vitne til frembruddet av en ny æra.
Når vi ser oss omkring i dag, ser vi konflikter og terrorisme over hele kloden: vi ser det i Afrika og Sør Amerika, i Irland og Storbritannia, i Israel og Palestina, i Amerika og Afghanistan, i India og Pakistan, og mange andre steder – store og små konflikter, som syder og summer. Vår menneskelige verden lider av en sykdom, som har symptomene konflikt og terrorisme. Årsakene til konflikt og terrorisme sies ofte å være fattigdom, territoriale ambisjoner, sosial urettferdighet, og så videre. Men de sykdommene er i virkeligheten bivirkninger av den grunnleggende sykdommen og er ikke dens grunnleggende årsak. Den ultimate årsaken til den sykdommen som plager menneskeheten, er en likegyldighet overfor tingenes egentlige tilstand - avidya, som det heter på sanskrit. Og symptomene på sykdommen – konflikter og terrorisme – er i seg selv også tegn på forandringene som er på vei, tegn på å gjøre opp regnskapet. Som president Bill Clinton har observert (Chicago Tribune, 13 jan. 2002, 2-1): ’Terroristangrepene den 11.september var likeså mye en manifestasjon av denne globaliseringen og gjensidige avhengigheten som eksplosjonen av økonomisk vekst.’ Konflikt og terrorisme er del av skyggen som dannes av de lys vi har tent.
Siden vi mangler innsikt i tingenes egentlige tilstand, konstruerer vi uperfekte substitutter: syn på verden, verdisystemer, eller religioner som er – ikke feil – men ufullstendige og fragmentariske, og som derfor fører til ’to tredeler av de onder som forfølger menneskeheten’. Uvitende antar vi at vårt spesielle syn på verden, og våre verdier, som er våre virkelige religioner, er de eneste som eksisterer, og derfor gir vi dem den aller største betydning. Denne feilbedømmelsen – å mista vårt ukomplette syn på verden for det eneste sanne, og våre fragmentariske verdier for det eneste gode – denne feilen er det som trengs å tas opp. Og måten å begynne å ta den opp på, er å bringe folk sammen, for å informere dem om hvordan andre ser på verden og danner sine verdier. Å bringe folk sammen er det som moderne transport og kommunikasjon gjør; og er det som Teosofisk Samfunn har i sine formål og hva det gjør i sin virksomhet.
Vårt syn på verden og våre verdisystemer – det vil si, våre religioner, om enn de er hellige eller verdslige – er spesielt viktige ved at de bestemmer måten vi reagerer på andre. Forskjeller i våre verdi- begreper vil derfor forverre enhver uenighet vi har med dem som har verdier som er forskjelllige fra våre egne. For å ta tak i slike forskjeller, må vi først bli klar over dem og se etter nye måter å gjenforene eller tilpasse dem. Jeg her foreslått annensteds (’Fire verdier i vår verden’, The Theosophist, juni 2002) at, mellom de verdisystemer som finnes i dag, er det fire som enten bidrar til den nåværende krisen, eller kan hjelpe med å løse den.
To verdisystemers konflikt, som er grunnen til deler av den nåværende voldskrisen, er den abrahamiske verdi om lydighet, uttrykt i sin mest fremtredende form i radikal og fundamentalistisk islamisme (som ikke er islam som helhet), og den modernistiske verdien frihet, uttrykt i sin mest fremtredende form i det utnyttende, kapitalistiske og teknologiske Vest (som ikke er Vesten som helhet). Problemet er at disse to verdiene, hver holdt av en av verdens største kulturblokker, på overflaten er gjensidig uforenlige. Lydighet er en begrensning for frihet; og frihet er en avvisning av lydighet.
Lederartikkelen av Henrik Hertzberg i New Yorker magasin nylig (14 & 21 oktober 2002), erkjenner denne verdikollisjonen som den grunnleggende årsak til dagens terroristkrise ved å sammenlikne den med den kalde krigens krise i siste halvdel av det 20. årh., som var helt forskjellig:
Globale skillelinjer er annerledes nå, og ikke så ordentlige (som de var i den kalde krigen). Liberalt demokrati versus fanatisk islamistisk fundamentalisme: det er ikke en dialektisk, og heller ikke en geografisk motsetning – det er to verdener som er begrepsmessig (skjønt ikke, dessverre, fysisk) lukket for hverandre.(64)
’Fanatisk islamsk fundamentalisme’ er ikke hele islam eller den abrahamiske tradisjon. Og president George W. Bush sin varierende utenrikspolitikk er ikke hele det ’liberale demokrati’ eller den modernistiske tradisjon (som Hertzberg så skarpt påpeker i sin kritikk av det). Likevel har, både den abrahamiske tradisjonen slik den uttrykkes i islam, og den modernistiske tradisjonen, som den uttrykkes i den nåværende politikk hos det mektigste liberale demokratiet, forvrengninger. Og slike forvrengninger, på hver side, er kilden til alvorlig fare for verdenssamfunnet.
På sitt verste, er lydighet underdanighet til det en person irrasjonelt ser som det høyeste gode; det er fundamentalisme, intoleranse, og forfølgelse av dem som har en annen mening. På sitt verste, er frihet en egoistisk insistering på sitt eget syn, en skrytende bestemmelse om å ’gå på alene’, og utnyttelse av andre folk og av omgivelsene, uten hensyn til det felles gode. Men på sitt beste er lydighet anerkjennelsen av en høyere virkelighet og å tilegne seg selv til å tjene den virkeligheten. På sitt beste er frihet en anerkjennelse av alternativer og respekt for andres, likeså vel som ens egen rett, til å velge mellom de alternativene på en måte som ikke skader det felles gode.
Hvis grunnlaget til et nytt tankens kontinent skal bygges fast og godt, må det hvile på virkelig forståelse og forsoning av verdiene til både lydighet og frihet. Og de av oss som skal befolke det nye kontinentet, vi må selv bli forandret til flasker for den nye vinen av den forståelsen og forsoningen. Det nytter ikke med gamle flasker.
Den forandring som trengs er innsikt i to andre verdisystemer. Det ene er den indo-hellenistiske tradisjonen hvis viktigste verdi er kunnskap. Denne kunnskapen er ikke om fakta, men om hvem vi er, hvor vi er, og hvorfor vi er her; det er kunnskapen i det upanisjadiske mantraet Tat tvam asi ’Du er Det’, eller i den delphiske befaling
Gnoti seauton ’Kjenn deg selv’. Det andre verdisystemet som trengs for å løse den nåværende krisen, er det sinitiske i Kina, Korea, Japan, og Annam, og deres viktigste verdi er harmoni. Som Confusius sier i analektene ’av bruk av ritual (li) er harmoni den som blir lovsunget; Veien (Tao) til tidligere konger fikk sin skjønnhet fra den.’ For å være i harmoni med Veien, gir Tao, balanse til den enkeltes liv og til samfunnet. Måten å nå den harmonien er ritualet eller li på kinesisk, som i hovedsak er det samme som zoroastrisk asha, vedisk rta, og indisk dharma.
Bare når verdiene som tilhører lydighet og frihet blir aktualisert i lys av verdiene som tilhører kunnskap og harmoni, vil det nye tankens kontinent begynne å eksistere og de gamle flaskene med fordommer bli forandret til beholdere for den nye vin. Bare da vil vi være vitne til gryet av en ny æra, når ’kontoene blir opp og avgjort’.
Det er Teosofisk Samfunns oppgave, etter ordene i det første formålet, ’å danne en kjerne av menneskehetens universelle brorskap uten skille’ – det vil si, å bringe folk sammen. Det er også Teosofisk Samfunns oppgave, etter ordene i det andre formålet, ’ å oppmuntre til studiet’, sammenliknende, av kulturer og derfor peke på en måte å forsone slike tilsynelatende uforenlige verdier som lydighet og frihet, ved å introdusere slike verdier som kunnskap og harmoni. Videre er det Teosofisk Samfunns oppgave, etter ordene i det tredje formålet, ’å undersøke naturens skjulte lover og menneskets latente krefter’. Den undersøkelsen alene kan forandre gamle flasker til beholdere for ny vin.
I 1970, i sin tale til den australske seksjonen om ’Det virkelige arbeidet til Teosofisk Samfunn’, sa N. Sri Ram: Samfunnet…ble grunnlagt med det opphøyete formål å fremme den åndelige regenerasjon av mennesket…den radikale forandringen av mennesket, hele dets natur, væremåte, og framtid.’ Teosofisk Samfunn handler om mange ting, men dets endelige mål er det som Mester-grunnleggerne hadde: å bygge ’grunnlaget for et nytt tankens kontinent’; å regenerere og forandre menneskets natur slik at den blir en passende beholder for den urgamle visdommens nye vin; og å hjelpe oss til å ’se frembruddet’ av en ny dag, en ny æra, for hele menneskeheten.
Dr John Algeo er internasjonal visepreaident i TS og professor emeritus ved Universitetet i Georgia, med mange akademiske utmerkelser. Han står i ’Who is Who in America’.
’The Theosophist’, January 2003.
Tilbake
til TOPPEN / Back to TOP
Tilbake til hovedsiden /Back
to main page