Er der en vei til sannheten

Er der en vei til sannheten?

Convention foredrag, Adyar,28 desember 2001
'The Theosophist April 2002'

P.KRISHNA

Dette var et spørsmål Krishnamurti stilte i 1929, da han oppløste ordenen Stjernen i Østen. Ved å utforske et spørsmål på nytt, uten å være enig eller uenig i noen tidligere konklusjoner, tror jeg vi vokser i forståelse og visdom. Hvis vi bare sier ”jeg er enig”, eller uenig, tar vi bare stilling for eller mot en mening og forblir uvitende. Derfor har jeg lyst til å undersøke dette spørsmålet fra grunnen av, uten å anta tidligere kunnskap, og begynner med observasjon.

Vi må først spørre oss hva vi mener med ”sannhet”. I den vanlige godtatte betydningen, er det en nøyaktig beskrivelse av noe som virkelig hendte, eller det er et faktum. Vi bruker ordet ”sannhet” i en annen betydning når det beskriver en lov i Naturen eller et eksisterende årsak og virkning forhold. For eksempel er tyngdeloven en stor sannhet om Naturen. Den er verifiserbar og sann som årsak og virkning forholdet i fenomener rundt oss på alle kanter. Vitenskapelig sjekker man sannheten eller usannheten til et utsagn ved å bruke logikk og fornuft på det, og når de deduserer noe absurd, sier de at betingelsen ikke er sann. Så der er den måten å analysere et utsagn på og komme til en konklusjon om det er sant eller ikke.

Sannhet har en totalt forskjellig betydning i den religiøse søken. Den er på nivå med sansing, forståelse , heller enn ideer, tanker. For eksempel, ved å lese alt Buddha sa, og hva forskjellige folk sa Buddha sa, blir en person skolert eller professor i buddhistisk filosofi. Men professoren er ikke Buddha. Forskjellen ligger ikke i gitte forelesninger. Professoren kan kanskje snakke og forklare poeng bedre enn Buddha, men hans bevissthet er ikke Buddha bevissthet. Uten en forandring i bevisstheten, er der ingen visdom, bare kunnskap. Kunnskap kan kanskje forandre ideer, men ikke bevisstheten.

På det vitenskapelige området, kunnskapsområdet, der et nøyaktig utsagn er en sannhet, kan man bruke det. For eksempel kan man bruke tyngdeloven uten å ha noen dyp forståelse av rom, tid, materie og energi. Vitenskaperen som oppdaget den loven kan ha hatt stor innsikt, men andre som ikke har det, kan også bruke den formularen og det virker. Men i den religiøse søken er nøyaktige ideer og kunnskap bare aske, fordi en fremdeles lever med frykt, konflikt, grådighet og ego problemer. Derfor er professoren i filosofi bare et alminnelig menneske, fordi han har den samme bevisstheten som et vanlig menneske med alle de tilhørende problemene. Han er ingen vismann. Den religiøse søken er en søken etter visdom, og annerledes enn å skaffe seg kunnskap. Derfor må vi spørre oss selv: Er der en vei til visdom, til dyp forståelse av sannheten for oss selv – som Krishnamurti refererte til som innsikt?

Der er den analytiske veien til kunnskap, og andre veier som ligger i området kunnskap, tanke og analyse, og vårt daglige liv er i området til tenking, planlegging, fantasi og anstrengelser. Men der er et annet eksistensnivå, nivået til oppmerksomhet, visdom, visjon, stillhet, forståelse – som alle sammen ikke er tankebaserte aktiviteter – og sannhet ligget på dette nivået, på nivået til forståelse og ikke på nivået til ideene(ideation). Der er et underlig forhold mellom dette nivået med våkenhet og innsyn, og området med våre daglige aktiviteter prestasjoner og så videre.

Derfor, hvordan er der forståelse når der ikke er noen vei til den? En stående vits på Krishnamurti skolen på Brockwood Park i England er denne: ”Hvis sannheten er et veiløst land, hvordan kommer man dit?” Og svaret er: ”Gå deg vill!” Der er sannhet i det utsagnet, for hvordan menneskesinnet kommer over en ny forståelse er mystisk. Uten slik forståelse er det ingen virkelig forandring av bevisstheten, heller ikke en virkelig fundamental forandring i tankens, prestasjonens og egoets daglige nivå.

Dersom jeg får en dyp innsikt og den gir meg erkjennelse av en sannhet - ikke bare kunnskap om den sannheten – da blir den virkelig for meg. Det hoppet fra kunnskap til erkjennelse av sannheten er det vi kaller innsyn, noe som er et mystisk fenomen, likevel forekommer det. Enhver menneskelig bevissthet har muligheten til innsikt. Derfor må jeg spørre meg selv: Hva blokkerer innsikten? Sannheten eksisterer hele tiden. Hvorfor forstår jeg den ikke? Sinnet synes å se alle fenomen gjennom et slør, en skjerm av illusjoner, konklusjoner, tidligere påstander, meninger og så videre, som vi kaller betinging. Den betingingen er også et faktum. Hver og en av oss er betinget av familien, en spesiell kultur, de eldre omkring oss som vi imiterer – alt dette gjør oss til det vi er. Den fortiden og dens betinging har vi i hukommelsen vår, og en kan ikke frivillig viske den ut.

Så må vi spørre: Er der en vei som vil få slutt på disse forvrengningene? En forvrengt sannhet er en falskhet. Er vi fullstendig fanget i fortiden vår, eller er det mulig å bryte løs, om enn aldri så lite? Hvis vi ikke undersøker om det er mulig, er vi som programmerte computere, mekaniske enheter, og der er ingen mulighet for forandring. Men tydeligvis forandrer mennesket seg, ikke bare utvendig og blir grå med alderen, men også innvendig, for noen illusjoner har falt vekk.

Hvordan tar en illusjon slutt? Jeg vokser kanskje opp i en familie der barna blir straffet, og ser at andre folk også gjør det samme. Derfor vokser jeg opp med den ideen at barn må straffes jevnlig ellers blir de bortskjemte. Mange slike illusjoner eksisterer på forskjellige nivå. Kulturelle illusjoner slike som kastevesenet, gale holdninger overfor kvinner og så videre tas for sanne og vi handler på dette grunnlaget, et grunnlag av falskhet. Der er mange former for overtro, men de kan gis opp etter intellektuell undersøkelse og studium av fakta. Så er der psykologiske illusjoner – sår en har akkumulert, fiendskap, smiger, fordommer som kommer fra sorg. Endelig er der den illusjonen at vi er separate individer, som de vise har pekt på. Deres ord virker kanskje ikke sanne for oss, men illusjoner er ting vi mener er sanne. Når vi ser noe som enormt viktig, er det kanskje ikke det. Når sinnet med alle disse illusjonene tolker sine erfaringer og de fenomener det observerer, hva er det så som sikrer at det vil forstå sannheten i en erfaring og ikke skaffe seg en ny fordom? Hvordan finner vekst i visdom sted?

Hver gang den menneskelige bevissthet får et innsyn – hvor lite det måtte være – faller en del av dens illusjoner bort og det finner sted en virkelig endring i bevisstheten. Dette behøver ikke være en forklarelse, men det er en virkelig forandring av den måten bevisstheten svarer på ytre fenomen. For eksempel, hvis en har forstått selv at å sammenlikne seg selv med en annen er en sykdom i sinnet som fører til alle slags komplikasjoner i ens liv, siden det gir næring til sjalusi, misunnelse, følelser av overlegenhet eller underlegenhet, skyld, rivalisering og konkurranse; hvis en ser sannheten i alt dette, ikke logisk og intellektuelt men virkelig, gjennom sin egen forståelse, opphører sammenlikning. Da har en virkelig forandring funnet sted; en er ikke lenger misunnelig på at naboen har fått ny bil og kan fortsatt være lykkelig med å sykle. Man frigjør seg selv fra akkurat den illusjonen, og tilsvarende sløs av energi opphører. Vi har virkelig denne muligheten til dypt innsyn, og den forståelsen av sannheten virker på bevisstheten.

For å forstå meningen med veien, må en forstå hvordan slik læring finner sted – ikke bare læringen på skolen eller universitetet, eller ved å lese, som er økning av kunnskap, men læring som er diskriminering mellom det sanne og det usanne. Med forståelse av sannheten, når det usanne faller bort, er det ikke avkall, for det er uanstrengt. Læring i denne betydning er det religiøse sinn. Og hvis jeg ikke har kapasitet til å lære, vil den såkalte veien bare tilby erfaringer – om en spesiell slags meditasjon, om det som kalles yoga, om å sitte og tilbe i et tempel, om å utføre et ritual. Erfaring i seg selv underviser ikke. Hvis den det gjorde, ville alle gamle mennesker være vise, for de har mye mer erfaring enn de unge. Men gamle mennesker kan være høyst fordomsfulle. Det undersøkende sinn er Veien! Veien har ingen betydning når forståelse av hva som er sant og usant er fraværende.

En av faktorene som blokkerer innsyn eller er årsak til forvrengning av forståelsen er det som vi kaller ego. Derfor trenger vi å forstå hvordan det oppstår og opererer. Det finnes ikke i kroppen slik som hjertet, nyrene eller lungene. Det finnes ikke ego i Naturen noen steder. Trærne har ikke ego; stormer blåser, sykloner kommer, men de har ingen motivasjon om å ødelegge. Ego finnes bare i menneskelig bevissthet, som betyr at vi skaper det med det som vi har ervervet gjennom evolusjon, nemlig kapasiteten til å tenke, til å huske og til å forestille oss noe. Så jeg må finne ut om jeg har lært å bruke disse kapasitetene riktig, eller om jeg skaper ego og blokkerer min egen læring. ”Jeg” er kanskje den største hindringen for forståelse av sannhet. Egoet er ikke noe veldig fjernt; alle kjenner vi det og forstår det. Når vi sier til barn at det er viktig å delta i spillet og bli dyktig for å ha det gøy, og ikke la det bli enormt viktig å vinne eller tape, ber vi dem i virkeligheten om å spille uegoistisk. Gita har snakket om handling uten omtanke for belønning eller resultat. Vår omtanke bør være for handlingen i seg selv, og hvis det er mulig i en kamp, hvorfor er det ikke mulig i dagliglivet?

Enhver handling kan utføres egoistisk eller ikke-egoistisk, for egoet ligger ikke i handlingen, men i måten som vi nærmer oss handlingen på. Huset mitt eller konen min skaper ikke egoet i meg. Min måte å nærme meg dem på skaper egoet. Så hvis jeg selv skaper det fra øyeblikk til øyeblikk, må jeg spørre: Nærmer jeg meg livet på den måten fordi det ikke er klart for meg at egoet er menneskets største fiende; at det er den ene faktoren som skaper uorden i livet vårt, den største fare? Den religiøse søken, eller veien, betyr derfor å holde øye med hva egoet driver med i vår bevissthet og følgene av dette. Når vi ser faren, vil det opphøre. Jeg behøver ikke stoppe det, akkurat som jeg ikke behøver å motstå begjæret om å stikke fingeren i ilden., eller gå utfor et stup. Der er ingen konflikt når faren er forstått så klart, men vi har ikke skjønt faren i den selvsentrerte tilnærmingen. Vi tror selvinteresse vil være til fordel for oss, mens den i virkeligheten ødelegger gleden i livet for oss.

Som en med spørrer på veien, en venn som deler sine erfaringer, peker jeg på at hver dyd, en hvilken som helst enkel liten ting blir til en last, hvis man legger til ego. Kjærlighet med ego blir forkjærlighet og eierskap; et uskyldig ønske med ego blir begjær, avhengighet, eller tvang; ydmykhet blir servilitet når den brukes til å oppnå profitt, når en føler seg veldig ydmyk og liten foran sjefen men ikke foran tjeneren. Så vår virkelige fiende er egoet.

Den egoistiske illusjonen skaper fiendtlighet, mens i virkeligheten vår alles felles fiende er egoet som vi selv skaper. Nettopp fordi vi skaper det, er der en mulighet for å ”avskape” det. Vi kan ikke avskape det Naturen har skapt. Men vi kan slutte å skape illusjoner i våre egne sinn. Derfor er den religiøse søken der, filosofien om å frigjøre sinnet. Upanishadene snakker om to fugler i et tre. Den første biter forsiktig og smaker frukten, det representerer egoet som erfarer nytelse og smerte. Den andre fuglen holder bare øye med det den andre gjør. Den menneskelige bevissthet er begge disse på en gang. Den første er på nivået med anstrengelse, kamp og frustrasjon, kunnskap og så videre. Virkelig forandring av bevisstheten og forståelse av sannhet er på det andre nivået med observasjon, oppmerksomhet, refleksjon, bevissthet. For å fortsatt være bevisst, aldri stenge for energien fra det andre nivået, er det veien krever. Den religiøse undersøkelsen må i seg selv være fri for egoet. Og opphør av egoet ligger ikke for enden av veien, det er ved begynnelsen. Denne talen kan fremføres egoistisk eller ikke-egoistisk. Bare jeg kan vite det, og jeg trenger å vite om den er et uttrykk for ego eller for ikke-ego, som er vennskap og kjærlighet. ”Når selvet ikke er, er kjærligheten”, sa Krishnamurti. Uten kjærlighet, vil alt bli til aske.

Veien innebærer tid, men holder tiden egoets opphør? Siden vi nærmer oss ting ikke-egoistisk av og til, eksisterer ikke egoet på forhånd; vi skaper det ikke hele tiden. Det kan ikke falle bort ved hjelp av anstrengelse, fordi anstrengelse innebærer oppnåelse, og det er egoets innerste vesen. Så hvis jeg gjør yoga med anstrengelse, mediterer med anstrengelse, er egoet knyttet til det. Egoet kan knyttes til å nå lenger på veien. Derfor er der ingen vei til egoets slutt. Bare forståelse vil få slutt på det, og det krever et sinn som vil lære selv.

Det sinn som lærer selv vet at det ikke vet. Hvis det tror at det allerede vet og må omvende andre til sitt synspunkt, lærer det ikke, det er travelt opptatt med å undervise.

Der er kanskje ikke slikt som undervisning eller en guru på dette området. Der er kanskje bare læring. Ydmykhet som kommer fra direkte bevissthet om det faktum at ”jeg vet ikke” er en absolutt nødvendig del av det lærende sinn, som lytter, observerer, og reflekterer fordi det er ivrig etter å lære. Derfor er veien fra det området der en ikke vet. Det er ikke en vei mot et fastlagt mål, for jeg kjenner ikke målet. Veien er mot det ukjente. Jeg må bare forsøke å ta bort spindelvevet og eliminere forvrengningene i sinnet mitt, og se sannheten.

Spørsmålet er ikke om der er en vei eller ikke. En mening om dette ville bare splitte oss. Vi må gå dypere og forstå på egenhånd hva implikasjonene er, nyansene, det vanskelig definerbare, veiens sannhet. Vi må ikke slippe spørsmålet når vi vil lære av det, uten å danne meninger i den ene eller den andre retningen. Kanskje er der en vei – hvis vi forstår den rett – og likevel er der ingen vei hvis vi definerer den på en grunn måte, som noe mekanisk, som kan gås i tiden, som noe å oppnå.

Derfor er ikke problemet hva jeg tror på eller ikke; det er overfladiskhet. Problemet er ikke om en er buddhist, kristen eller hindu; men at en er overfladisk buddhist, hindu eller teosof. Ta et av formålene til Teosofisk Samfunn – menneskenes universelle brorskap – er det bare en nobel ide, en tro, eller sannheten? Stammer splittelsen mellom menneskene fra en illusjon? Tro og idealer er ikke fakta. Menneskenes universelle brorskap er ikke et ideal en kan oppnå, det er et faktum som må forstås. Og så lenge vi ikke har forstått det selv, blir det å bestemme seg for å være broderlig, hyklersk. Det er som å bestemme seg for å elske. En kan ikke velge disse tingene. Du kan ikke forandre din bevissthet med en viljehandling, derfor er der ingen mekanisk vei du kan bestemme deg for å gå. Uten det lærende sinn er der ingen basis for veien.

Veien er vanskelig å definere, og det er også det vakre med det – en utfordring for mennesket. Dyret er ikke i stand til det, det trenger den heller ikke, for Naturen har begrenset dets muligheter og dets ødeleggelsesevne. Men i den menneskelige bevissthet er der enorme muligheter og kapasitet til å være egoistisk og destruktiv. Det er derfor hele spørsmålet om hva som er rett levesett og hva som er moral og umoral bare kommer opp for mennesket. Den religiøse søken betyr å oppdage tilstanden av harmoni i Naturens orden. Vi er del av naturen som har enorm orden. Den orden må ganske sikkert befinne seg i vår bevissthet, og jeg må lære meg å få slutt på uordenen i min bevissthet. Da er der en orden som ikke er skapt av meg – den er Naturens orden.

Med et stille sinn mener jeg ikke noe annet enn et sinn som er godt ordnet

Marcus Aurelius

Professor P.Krishna er rektor ved Rajghat Education Centre, Krishnamurti Foundation India i Varanasi.

Tilbake til TOPPEN / Back to TOP
Tilbake til hovedsiden /Back to main page