Et vers på sanskrit som har inspirert mange generasjoner
mennesker i India, ved sitt enkle, dype budskap, sier,
oversatt til engelsk: ’Se! Under banyan treet sitter
gamle disipler og en ung lærer. Læreren forklarer
i taushet og disiplene er frie fra tvil.’
Dette verset refererer til Dakshinamurti, et aspekt av
den store gud Siva. Det skildrer ham som innbegrepet av
en lærer, evig ung. Det opptar sinnet, ved å sidestille
ungdom og alderdom – ungdom forbundet med visdom
og alderdom forbundet med forvirring. Prakten til banyan
treet, Naturens symbol på lang levetid og til og
med på all fremtid, danner bakgrunnen.
I følge eldgamle tradisjoner, er alle udødelige
evig unge. Vi kan ikke forestille oss en udødelig
som i evighet blir eldre og eldre, ’uten tenner,
uten øyne, uten smak, uten alt’, for å bruke
Shakespeares ord. En slik person ville neppe være
en inspirerende deva skikkelse. Devaene eller de udødelige
blir ikke gamle, noe som antydes ved forestillingen om
at de ikke rører jorden. Hvis de gjør det,
blir de smittet og straffet. Devaer er ikke bare alltid
unge, men strålende av lys, våkne og glade.
I følge teosofisk litteratur, er det slik at adeptene,
eller de frigjorte, som har overvunnet karmas trelldom,
kan leve i mange år i sin fysiske kropp(hvis de vil
ha en) uten tilsynelatende å bli eldre. Da hun snakket
med Charles Johnston, som spurte henne noe om hennes Mesters
alder, svarte madame Blavatsky:
Jeg kan ikke
si det nøyaktig, for jeg vet ikke, men så mye
vil jeg si deg. Jeg møtte ham første
gang da jeg var tjue – i 1851. Han var da i sin
beste alder. Jeg er en gammel dame nå, men han
har ikke blitt en dag eldre. (Cranstons biografi om
HPB)
Karma påvirker
oss alle på det fysiske, det følelsesmessige,
og det mentale plan. Den kroppen vi har, og den tilstanden
den forandres til ved våre handlinger, følelser
og tanker – er i det hele en del av karmiske krefters
spill. Hvis vi er født med visse genetiske trekk og
karakteristika som tilhører en bestemt rase, er det
et resultat av karma.
Men ved vårt nåværende livs kvalitet kan
vi gi kroppen ynde, eller gjøre den utiltalende og
gammel. Kroppen forandrer seg i følge våre mentale
tilstander. Bekymring produserer omsorgslinjer i ansiktet;
ambisjoner hardner det. Begjær og selviskhet gir stress,
og påvirker ikke bare helsen, men også kroppens
utseende. Derfor blir noen yndige med alderen, mens andre
er utiltalende allerede midt i livet.
Mentale holdninger varierer enormt, avhengig av om man lever
med eller uten tilknytning. Adeptene som er frie fra tilknytning
til verdens uvirkeligheter, har ikke problemer som marer
kroppens tilstand. De skaper ikke karma i det nåværende,
og de fleste av dem har uttømt karma skapt i fortiden.
Derfor blir ikke kroppene deres dårligere – i
hvert fall ikke i samme fart som vanlige menneskers kropper.
Det er vidunderlig å være ung, noe vi alle skjønner.
Folk som desperat prøver å være unge,
føler på en måte ungdommens skjønnhet,
og lider også av frykt for døden. De unge er
levende, har entusiasme, og svarer med glede og spontanitet
Naturen, medmenneskene, det gode og det vakre. De er spontane,
for de er mindre betingete enn voksne. Uskyldighet får
dem til å hoppe av glede uten noen som helst grunn,
glade som voksne ikke er i stand til å være.
I kontakt med de unge får voksne vikarierende del i
den gleden, spontaniteten og uskylden. De lengter etter å finne
en måte å forbli unge på.
Andre ganger har folk forsøkt å oppdage Livets
Eliksir. Indere i vedisk tid sang om somajusen som gudene
nøt. Alkymi er blitt praktisert, besvergelser brukt,
drikke laget, og til og med askese påtatt for å preservere
kroppen og hindre den fra aldring. Men ingen av disse midlene
synes å ha hatt suksess, for ingen har ført
videre til verden ungdommens hemmelighet. Kan tiden beseires
av slike aktiviteter? For å finne ut det, må vi
søke etter ungdommens innerste vesen, dens kilde.
Knytter den seg til kroppen? Kan ungdom og lang levetid legges
til kroppen ved å endre dens sammensetning eller ved å pode
lånt materiale – leveren til en gris, hjernen
til en apekatt?
Ettersom folk blir eldre i kroppen, blir også sinnet
eldre, og stivt av minner, fordommer, begjær, og tilknytninger.
Eller er det motsatt? I verset sitert tidligere, stråler
den unge læreren av visdom og kan kommunisere uten å snakke.
Konteksten stiller spørsmålet gjentatt av Sri
Ramana Maharishi: ’Hvem er jeg?’ Hvem er ’jeg’ som ønsker å være
ung? Dette er et avgjørende spørsmål;
uten et sant svar er det umulig å oppdage hemmeligheten
med å fortsette å være ung. Dinosaurer
med små hjerner levde lenge, Men menneskene ønsker
vel å være unge som deva-ene og ikke bare holde
ut kjempelenge, som dinosaurene!
Bhagavadgita sammenlikner kroppen med en kledning;
akkurat som utslitte klær kastes og erstattes med nye,
må vi la kropper fare ettersom de eldes, og gå inn
i nye. Vi forstår at nye klær er bedre enn utslitte,
men til og med de svært syke, paralyserte og sengeliggende
klynger seg til den utslitte kroppen. Buddha lærte
at alt som er ført sammen vil falle fra hverandre,
mens Bhagavadgita peker på at alt som er født
må dø, og hva enn som er underlagt døden
er underlagt gjenfødelse. Kun den som har bolig i
kroppen er udødelig og usårbar. Hvis vi ikke
forstår at Selvet ikke er kroppen, men det mystiske
elementet som bruker den, og forlater den når det er
nødvendig, vil vi ikke forstå hemmeligheten
med å være udødelige og uten alder.
De fleste av oss føler noe dypt inne i oss selv, som
ikke er kroppen vi ser, utenom ’væren’ eller
Selv. Vi observerer også følelser, minner, tanker,
og andre indre aktiviteter. Følelsen av ’væren’ er
ikke i noe av det. Hvis kroppen blir lemlestet, påvirker
ikke det følelsen av å være; ingen føler
at ens egen natur er lemlestet. Minner, forestillinger, og
svingninger i sinnet – alt dette er hva Krishnaji kalte
innholdet i bevisstheten. De kommer og går hele tiden.
Opplevelsen av å være blir til bake, upåvirket
og uidentifisert med hver tanke eller følelse som
dukker opp bare for å forsvinne igjen. Dersom vi skulle
identifisere oss med slike svingninger ville vi forandre
vår karakter hele tiden. Underliggende alle forandringene
er der en følelse av væren, som vi kanskje kjenner
i våre stille stunder.
Skjønt folk kanskje kan visualisere Herren Buddha
ved hjelp av et mentalt bilde, sa han selv at den som ser dhamma er
den eneste som virkelig ser ham. Buddha er i bunn og grunn
den opplyste bevisstheten og ikke en skikkelse. Å være
ett med dhamma eller sannheten er en tilstand av
visdom. Den som får tak i den sanne lære og når
visdom, kjenner Buddha. I en liknende retning, erklærte
HPB at folk som ønsker å se Mesteren, ofte bare ønsker å se
en kropp og et ansikt; det er en maske, ikke Mesteren. Mesteren
er en bevissthet som er alt gjennomtrengende, edel, full
av kjærlighet, visdom, og fred. Den endres aldri eller
mister renheten i sin egen natur. I Yoga-vasishtha er der
en forklaring av udødelighet gitt av en udødelig: ’Mitt
sinn dveler verken i fortiden eller i framtiden, men er alltid
i det nåværende.’ Fortid og framtid er
mentale fenomen forårsaket av sinnets bevegelser. Når
det går til bake for å ta igjen erfaringer, skaper
det ’fortid’; beveget av begjær eller håp
i en annen retning, lager det ’framtiden’. Når
sinnet ikke vandrer, men forblir rolig i det nåværende,
er det fri fra tiden. I det nåværende alene er
der kjærlighet – sann, universell forbindelse.
Den udødelige fortsetter med undervisningen sin og
sier at tanker slike som ’jeg oppnådde dette
i dag, og vil oppnå dette i morgen’, aldri oppstår
i sinnet hans. Aldri opplever hans sinn: ’Dette er
min venn, min beslektede, den andre er en utlending, en fremmed’.
Befridd fra begjærets trelldom – som planlegger
framtiden og ser til bake på fortiden for å skaffe
seg ønskete ting – er vismannen med rolig sinn
beskrevet i Bhagavadgita. Han er uforstyrrelig,
fredfull og glad, og naturligvis udødelig, siden han
har reddet seg selv fra tidens grep.
Dr. Besant sier i en forelesning trykket i The Spiritual
Life:
Vi er ikke slaver av tiden, uten når vi
bøyer oss for hans bydende tyranni, og lar ham binde
oss for øynene med sine bandasjer av liv og død.
Vi er alltid oss selv og kan gå rolig videre gjennom
de skiftende lys og skygger hans magiske lampe kaster på det
liv han ikke kan gjøre gammelt. Hvorfor er gudene
gjengitt evig unge, hvis det ikke var for å minne
oss om at det sanne livet er urørt av tiden? Vi
låner litt av evighetens styrke og ro når vi
prøver å leve i den, og slipper unna den store
forførerens garn.
Tidens tyrann lever inne i oss, ernært av våre
mentale aktiviteter og begjær etter forbigående
ting. Avhengig av vår mentale tilstand, løper
tiden fort eller går langsomt. Lidenskap og følelser
uroer de dødeliges sinn, mens gudene, ubesmittet
av verdslig tanke og begjær, opplever udødelighet
og ungdom.
For å være unge og vakre, må vi nødvendigvis
bli fri fra pågangen – påtrykket av å komme
noen vei, å være først, å oppnå – det
slavebinder oss til tiden. Tiden berøver hjernen
og sinnet for følsomhet og fleksibilitet, og gjør
at de ligger under for selvsentrerthetens angst som aldrer
kroppen.
En må leve fullstendig annerledes for å bevare
det som hører ungdommen til. Dhammapada sier: ’Døden
tar med seg bort en person som plukker de verdslige blomstene,
akkurat som en stor flom tar med seg en sovende landsby.’ Verdslige
blomster, hvor glamorøse de enn måtte være,
er illusoriske kilder til lykke. Stillhetens Stemme sier: ’Under
hver blomst er en slange sammenkveilet.’ I bibelen
finner vi også uttrykk som, ’Stå opp
fra de døde’, som ikke er et kall om å heve
det døde legemet fra kisten, men å komme ut
av de verdslige interessers død liknende tilstand.
Tilknytning er det verdslige sinns innerste kjerne; fravær
av tilknytning er frihet. For å være ungt,
må sinnet være fritt, ikke bundet. For å sitere
Dhammaphada igjen: ’Fraværet av omtanke er
veien til døden. Den omtenksomme dør ikke,
den tankeløse er allerede som død.’ Våkenhet
i det daglige livet, som hjelper en til å kaste hver
selviske lidenskap, tanke og holdning, er en sti til en
gudeliknende tilstand, full av kjærlighet og visdom.
Selviskhet er uvitenhet, mangel på visdom. Skal vi
gjøre oss unge ved å leve rett, eller skal
vi vente på at teknikerne og trollmennene skal forlenge
selv- sentrerthetens elendighet?
The Theosophist, February 2003.03.
Asiater har et ordtak: Du alene – hvis du
vil – er ’udødelig’. Kombiner
dette med utsagnet fra en vestlig forfatter at hvis en
mann bare for et øyeblikk kunne forstå at
han var nødt til å dø en dag, ville
han dø i det øyeblikket. Den Opplyste vil
forstå at mellom disse to utsagnene, rett forstått,
er hemmeligheten med lang levetid avslørt. Vi dør
bare når vår vilje slutter å være
sterk nok til å få oss til å leve….Hvordan
enn dette måtte være, må det fysiske
menneske igjen bli mer eterisk og følsomt; det mentale
mennesket mer gjennomtrengende og dyptgående; det
moralske mennesket mer selvfornektende og filosofisk.
’The Elixir of Life’